Veteranbåten M/S Fram ble bygd som slepebåt i 1909. Formålet var å slepe tømmer på Nisser og Vråvatn. Nisser er Norges niende største innsjø og Telemarks største. M/S Fram seilte helt fra Treungen til Vråliosen, en strekning på ca. 60 km.
Da tømmertransporten gikk over til landeveien, ble det ikke lenger bruk for M/S Fram og på 70-tallet forfalt båten i mange år, før dagens eiere kjøpte båten i 1986. Båten ble da bygget om fra slepebåt til passasjerbåt.
Denne dagen sender direktør Harald Jensen på A/S Fredrikstad mek. Verksted en kontrakt til Arendals Vasdrags Fællesflødningsforening. Med dette forpliktet verkstedet ”sig til at bygge og levere til Arendals Vasdrags Fællesflødningsforening en Bugserdamper af Staal med Skrogdimmensioner: Længde overalt 64’0’’. Bredde: 14’ 6’’. Dybde 6’6’’- 7’0’’”. Prisen for bugserdamperen var 37000 kroner. Etter frakt av båtens deler fra Fredrikstad til Vrådal, skulle oppdragsgiveren stille fritt opphold for verkstedets 10 mann i 45 dager. I Arendal, 9. oktober samme år undertegnet adm. dir J. Venstøp i Fællesflødningsforeningen kontrakten for bygging av båten.
Og 12. mai 1909 blir Nidaråvassdragets nyeste båt og eneste spesialbygde slepebåt sjøsatt i Vrådal. Byggenummer 127 hadde fått det stolte navnet ”Fram”. Den 5. juni for 107 år siden tar kaptein Mattis Tveitane ”Fram” opp Småstraum og Storstraum sluser til Vråvatn for å hente sine første slep med tømmer. Etter Mattis overtar Magnus Tveitane roret i 1929. Magnus var kaptein på ”Fram” til 1971. Helt siden første turen og fram til i dag har det alltid stått en Tveitane om bord. Båten fikk navnet ”Tveitanebåten” på folkemunne. Tveitane-karene ble kjent i vassdraget, blant folk var de kjent som gode utøvere av fløtningsarbeidet. Mannskapet på Tveitanebåten sørget for at millioner av kubikkmeter tømmer kom fra skogene og ned til sagbruk og sliperier.
En viktig og samfunnsbyggende jobb måtte gjøres. ”Fram” og dens mannskap gjorde jobben.
Men tidene skifter. De andre båtene på Telemarks tredje kanal, dampskipene ”Dølen” og ”Nissen”, hadde for lengst sluttet i trafikken. De var kondemnert. Men ”Fram” tøffet videre. Så – i 1971 – var det ikke lenger bruk for ”Fram”. Tømmeret ble fraktet på bil. Det var ugjenkallelig slutt på et langt liv som slepebåt på Nisser og Vråvatn. Etter at fløtningen stoppet, var båten i privat eie der den lå i opplag ved Fossøy i Vrådal.
Selv om båten ble lagt i opplag, glemte ikke kaptein Magnus O. Tveitane båten og arbeidsplassen sin. Han prøvde å passe på båten. Lenset den, tørnet motoren regelmessig. Men forfallet klarte han ikke å stoppe. Det såg ut til at ”Fram” skulle ende sine dager som ”Dølen” og ”Nissen”.
Det skulle heldigvis ikke gå slik. Sommeren 1986 tar hotelldirektør Johan Straand initiativ til å gi slepebåten nye oppgaver. Venner blir kontaktet og inspirert. Sammen med Freddy Henriksen og Steinar Bjørnskau starter arbeidet med å gi slepebåten et nytt liv for å frakte turister.
På en vakker sommerdag legger den slitne, ikke sjødyktige slepebåten ut på en av sine siste reiser i gammel drakt. På forespørsel i en telefonsamtale ble Straand og daværende eier enige om et salg. Den 25. juli 1986 kommer arbeidet inn i ordnede former. Båtens venneforening blir etablert. Venneforeningen Magnus skal sikre vassdragets klenodium en framtid.
Det skulle ta nesten ett år, seks millioner kroner og en betydelig frivillig innsats for å få ”Fram” sjødyktig og klar for nye oppgaver som rutegående båt, sertifisert for 90 passasjerer.
Utfordringen er mange underveis. En av utfordringene er båtens dieselmotor på 170 hk fra General Motors. Den blir tatt hand om og overhales i danskebåten Peter Wessel. Men underveis, tilbake til Vrådal, faller motoren av lastebilen. Den totalhavarerer i en rundkjøring i Sandefjord. Ny motor skaffes. I dag har båten en Volvo Penta på 320 hestekrefter.
Men nå, 30 år etter, har ”Fram” en solid posisjon blant kanalfylket Telemarks kjente og kjære innlandsbåter.
Som rutegående fartøy sørger ”Fram” også for at vassdragsregulanten Arendalsvasdragets Brugseierforening holder slusene og dammene i stand. Det gjør vassdraget fra Vråliosen til Treungen farbart også for fritidsbåter.
Uten den driftige Venneforeningen Magnus og kjærkomne tilskuddskroner og gode annonsører i Framposten, ville den siste av båtene i Nidaråvassdraget gått over i historien som forgjengere.
«Dølen» ble sjøsatt i 1867. Dølen var på 70 fot og hadde plass til 120 passasjerer.
med sin dampmaskin på 10 hestekrefter, sørget etter den tids målestokk for rask transport på den 60 kilometer lange vannveien fra Vråliosen i nord, over Vråvatn og videre over Nisser til Treungen i syd.
Tømmertransporten var viktigst. Men en dag i uken var satt av til passasjertrafikk. Det var alltid en begivenhet når «Dølen» la til i Nissedal, Fjone, Eidsto, Vråliosen. På hele strekningen var det etablert 25 brygger. Båtturen fra Treungen til Vråliosen, med anløp på flere av bryggene kunne gjøres unna på fem timer.
Jon Jonson på Fjalestad filosoferte i dagboka si:
Jeg vil skrive den 19de Oktober 1867 saa bi det nyt ankomne Dampskibet komme seilende paa Nisservand den første Gang. Denne Baad siges skal koste 8000 spd,— Se hvordan verden bliver tilrett med Dampskib og veier. Det er forunderligt – ligeledes med telegrafen paa neste hele Jorden, ja over Jord og Hav
Skipsfarten skapte den nye tid for hele Vest-Telemark. Også på de andre store innlandsvannene bidrog skipsfarten til økt aktivitet og behov for mere transport. Det ble behov for en ny dampbåt i vassdraget. I 1883 ble «Nissen» på 55 fot sjøsatt. En passasjerbåt, bygget ved Porsgrunds Mek. Verksted.
Da båten var ferdig bar det mot fest og sjøsetting. Formannen i direksjonen fikk brev med følgende tekst: «Til Brug ved det nye Dampskibs Aflevering bedes pr. dampskib sendt 12 fl. Cognach a kr 2 incl. Fl., 4 fl Portvin a kr 1,60 incl. Fl. Og 150 Bayerøl.»
Med plass til 80 passasjerer om bord på den 8 knop hurtiggående «Nissen» ble «Dølen» frigjort til tømmertransport.
I slutten av 1860 årene ga staten klarsignal og bevilget nødvendig beløp 5000 spesidaler (20.000 kroner) for bygging av sluser med 90 fot store slusekammer. Bygget med håndkraft og tilpasset dampskipstrafikken.
Det var Storstraum (slusen på veien til Vrådal skisenter) og den andre slusen, Småstraum, der også slusemuseet ligger har en samlet fallhøyde på to til tre meter.
I Kanalvæsenets Histore skrives det: Endelig foreslog Kanaldirektøren Anlægskapitalen bevilget helt ud av Staten, paa Betingelse af, at Distriktet anskaffede for et for Tømmerflødning hensiktsmessig Dampskib til Fart paa disse Vande overtog de anlagte Værkers Vedligeholdelse samt Udredelsen af den Erstatning hvorom der i Anledning af Arbeiderne maatte blive Søgsmaal.
Utviklingen gikk ikke i favør av skipstrafikken på Nisser og Vråvatn. Vegen kom, bilene kom og transporten gikk landeveien. Jernbanen, Treungenbanen, bygd i 1913 holdt stand helt til 1967. Da var det slutt. Men ikke for ”Fram”, heldigvis!
